Silvia Henriksdottir fra Færøyene har skrevet en bok der hun forteller om sin oppvekst og tiden hun og familien gikk i Nardus-menigheten i Torshavn.

I boka fremstilles Nardus-menighetene og mange navngitte personer på en svært ufordelaktig måte. Dette har ført til mange reaksjoner og spørsmål og mange beskyldninger og anklager i innlegg på flere nettsteder.  Selv om jeg ikke bærer nag til Silvia har boka fått så stor oppmerksomhet at det er nødvendig å kommentere den.

Det har vært en overraskelse å se at usanne og ødeleggende påstander og beskyldninger mot privatpersoner kan utgis i bokform uten krav til dokumentasjon eller støtte fra andre kilder. Vi er enig i at ytringsfriheten er viktig og samfunnet må være varsom med sensur, men disse beskyldningene oppleves som en stor belastning både for den som rammes, familien og menigheten.

Boka har mange unyanserte og tøvete beskrivelser av møter i Nardus-menighetene som latterliggjør vår forkynnelse, bønn og lovprisning. Noen av skildringene er sårende og andre er ganske artige, men de gir ikke et særlig godt bilde av vår gudstjeneste. Til sammenligning er det som å beskrive en fotballkamp som tjue mennesker som styrter rundt på ei slette og dytter en ball med bena mens tilskuere hopper, veiver med armene og gråter, synger eller brøler.

Mange av beskrivelsene i boka skaper et negativt og feilaktig inntrykk fordi viktig informasjon er utelatt. Jeg vil gi noen få eksempler (fra originalteksten på dansk):

«…hendes lillebror var irriterende. Han grabbede ud efter min røv hele tiden og viste pik på de underligste tidspunkter og steder.» Hvorfor forteller ikke Silvia at gutten var i førskolealder? (Hverken jeg eller andre i menigheten har noen gang sett gutten oppføre seg slik. )

«..vores hytte, som Sæbjørn havde bygget. Den var den allerstørste på hele Oggetun. Lige nøjagtig så stor, som hytterne maksimalt måtte være. Bortset fra Torkilds, naturligvis.» Hvorfor forteller ikke Silvia at Torkilds hytte er blant de minste på Oggetun og mye mindre enn tillatt størrelse.

«Ud af fire tilfældige piger i menigheden var tre blevet misbrugt. Kunne det være rent tilfælde?» Hvorfor forteller ikke Silvia at overgrepene skjedde før jentene kom med i Nardus og at overgriperne aldri har vært med i en Nardus-menighet.

I boka utleverer Silvia mange mennesker på en hensynsløs måte. Hun refererer følelsesutbrudd, tanker og opplevelser som er betrodd til henne, private forhold som ikke er ment å offentliggjøres. Hun kommenterer deres intelligens, tilegner dem motiver og følelser og beskriver deres utseende på en sårende måte. Mange føler dette som en stor belastning.

Silvias mor vies stor plass i boka og hun tillegges motiver og karaktertrekk som er uforståelige for oss som kjenner henne. Det presenteres konspirasjonsteorier om at Silvias farsarv er blitt stjålet og grunnen til at stefaren adopterte henne som virker urimelige. Silvias mor er fortvilet over datterens fremstilling som hun sier er løgnaktig og absurd.

Basert på informasjonen i boka har noen konkludert at Nardus har mange typiske og negative trekk som kjennetegner en sekt. Jeg forstår ikke at våre menigheter fortjener en slik betegnelse som normalt forbindes med hemmelighold, lukkede samfunn og maktmennesker. Alle er velkommen til våre møter og stevner, lærespørsmål drøftes i åpenhet og eventuelle praktiske spørsmål tas opp i møter der alle kan være til stede. Dersom noen likevel velger å omtale oss som en sekt vil jeg minne om at den første apostoliske menighet ble omtalt på samme måte av jødene i Apg. 28.22; «..vi kjenner til at denne sekt overalt møter motsigelse.»

I boka nevnes det stadig at vår lære er annerledes enn hos andre kirkesamfunn og på mange områder stemmer det. Vår forkynnelse er dokumentert gjennom hundrevis av lydbåndopptak, artikler og bøker og er tilgjengelig for alle som ønsker å vite mer om hva vi lærer. Vi baserer vår teologi utelukkende på Bibelen og mener at hele Bibelens innhold er relevant og viktig, slik det bl.a. står i 2. Tim. 3.16: «Hele skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet»

Vi tror Gud kan åpenbare ny og større forståelse i lærespørsmål, men all lære må stemme med det som står i Bibelen. Vi forkynner det vi mener er rett og advarer mot feil lære slik også Paulus og disiplene gjorde i de første menighetene. Noen oppfatter det dessverre som selvgodt og støtende.  Vi vil gjerne samtale om bibelske spørsmål med alle som er interessert og som tar Bibelen alvorlig.

Det som særlig har skapt mange spørsmål til oss er at boka gir grunnlag for et feilaktig inntrykk av at Nardus-menighetene ikke har tillitt til politi og rettsvesen og derfor lar være å varsle politiet dersom noen i menigheten begår overgrep mot barn.

Vi mener selvsagt ikke at menigheter skal holde lovbrudd hemmelig for politiet og i stedet behandle saken selv. Bibelen lærer oss å følge landets lover. Det er politiets ansvar å etterforske mulige lovbrudd og rettsvesenets ansvar å vurdere bevis og idømme straff. Menighetene behandler interne konflikter i tråd med vår bibellære, men hensikten er ikke å erstatte politiets eller rettsvesenets arbeid.

Bakgrunnen for feiloppfatningen er Silvias påstand om at hun i svært ung alder ble utsatt for overgrep og at hun fortalte dette til menighetens ledelse ca 10 år senere da hun selv var 15-16 år gammel. I følge henne ble overgriperen tilgitt av menigheten, det ble bestemt at saken skulle glemmes og forholdet ble ikke anmeldt til politiet.

I noe av mediaomtalen som boka har fått virker det som om vi kjenner til flere overgripere i våre menigheter og at disse ikke blir anmeldt.  Jeg vet ikke om noen andre tilfeller der Nardus-menighetene er blitt kjent med overgrep som ikke er anmeldt. Jeg vet heller ikke om noen i våre menigheter som har begått overgrep. Likevel er vi ikke naive og er selvfølgelig på vakt siden det kommer mange mennesker til våre møter, stevner og leirer og vi kjenner ikke alle like godt. Vårt verdigrunnlag tilsier at vi tar slike mulige trusler på alvor og vi sørger derfor for godt tilsyn, ledere vi stoler på og at det generelt ikke oppstår anledninger som eventuelle overgripere kan utnytte.

Jeg er ikke enig i Silvias beskrivelse av hvordan menigheten reagerte på det hun fortalte. Hennes familie valgte å ikke anmelde forholdet, men jeg synes ikke det er riktig å gå inn på hva som lå til grunn for det valget. Jeg vil likevel komme med noen generelle kommentarer.

Mange mennesker henvender seg i fortrolighet til menighetens ledere for å få råd og hjelp i vanskelige saker. På denne måten kan vedkommende på denne måten få mistanke eller kjennskap til straffbare forhold som ikke er anmeldt til politiet. Det normale er at fornærmede selv anmelder et lovbrudd til politiet. Ønsker ikke fornærmede å anmelde saken respekteres vanligvis det valget. Er fornærmede et barn har de foresatte ansvar for å handle på barnets vegne og til barnets beste. Bestemmer de seg for å la være å anmelde blir menighetslederen nødt til å vurdere å bryte sitt taushetsløfte og selv varsle politiet.

Noen mener at selv den minste mistanke om overgrep alltid skal anmeldes til politiet. Selv mener jeg at slike vurderinger kan være vanskelige. Dersom det viser seg at mistanken var grunnløs kan politiets etterforskning skade både barn, familie og den mistenkte på en svært alvorlig måte. Det er ikke så vanskelig å finne eksempler på at det har hendt. Samtidig er det selvfølgelig helt nødvendig å beskytte barn mot overgrep av alle slag og det er våre menigheter like opptatt av som resten av samfunnet. Jeg tror våre medlemmer opplever menigheten sin som et åpent og trygt sted å være både for voksne og barn, og ikke som et sted der lovbrudd holdes hemmelig og eventuelle overgrep ikke vil føre til straffeforfølgelse.

Til sist vil jeg anbefale alle som er interessert i saken å lese boka, men huske at det bare er Silvias egen versjon og fremstilling som er viet plass. Da kan de selv danne seg et bedre inntrykk av bokas troverdighet.

Med hilsen

Torkild Terkelsen